Damn it! It's Eli8se's blogg!

Jeg skal prøve å blogge mer, men vet at veldig få leser det jeg skriver. 

Som dere vet så liker jeg best å skrive engelsk og poetri/historier, så jeg skal prøve å skrive mer dikt og noveller. Pluss noen flere ting lignende mitt siste innlegg "Love is...". 

Håper dere blir fornøyde! 

If you ask people on the street if they think love is hard or easy, you will get a lot of answers. Most of them will be right. The ones who says it's easy, had it easy. The ones who says it's hard had to fight for it. Love is hard.

It starts out when you meet the people called your parents. Some will experience love at first sight, others confusion. The confused ones are the ones who will struggle for their parents approval, or struggle to be able to love them. Some will learn to love them, find their approval, others will fail. But those who fail will have to head out on another mission. They will have to find someone else to cover up the empty part of their hearts. It may be a friend, it may be more than that. But it is your journey. It will be long and hard. You will want to give up several times. Will you get back on your feet again? That's up to you.

You may never find what you're looking for, but it's always worth trying. 

Love isn't easy for most people. Some say it's easy like watching a sunset, and they are right for their own story, but for many others love is like a burning castle. It's all about finding the exit before getting burned too badly. 



Her får dere en liten smakebit av den neste historien jeg skriver. Det er om en mann, Lukas, som ikke kan sees av de som vil finne han. Mer røper jeg ikke... 

«She's dying, isn't she? Right in front of our eyes.» My hands ball into fists and I flex my arms. «And all you want to do is hurt her.» 

«Mr Willins, we are only trying to figure out what's wrong with her. We don't know anything about her illness. The only way to figure out the cure is to figure out what's causing all this. I have no idea if it's going to help, but we have to try. It's the only way,» Dr Raines says for the millionth time. He's looking out the window, observing the surgery. Observing my Savannah being cut in to find something that's impossible to find. 

«Don't you think I know that? But I also know that all the cutting and needles are hurting her. She's seven years old damn it! She's not a lab rat you can play with over and over. She hurts not only from the illness, you know. All the sideeffects are causing her a lot of pain,» I say and sit down on one of the chairs behind me. 

«Yes, I know the sideeffects are hurting her, but that's just something she'll have to take. We need to figure out the source of all her pain.» 

«It doesn't matter. You've been trying to figure it out since she was a newborn. I won't let you cause her more pain than she's allready in,» I say and walk towards the door. 

«Mr Willins, I don't want this to end in court. We need this information to find a cure. There may be others with the same illness. It is well hidden and we were lucky we discovered it early. I'm sorry, but if you walk out this door now, it will end up in court,» Dr Raines says in a calm voice. 

«Then so be it,» I say and leave the room. 

Dette røper lite, men får du lyst til å lese videre? 

Fikk plutselig inspirasjon, og skrev nesten en side om en man er usynlig for de som leter etter han. Her er litt av det jeg har skrevet:

***

My mind was like a singing sea. Endless and noisy, peacefull and roaring. I pictured a big ocean with a small island in the middle, where I sat. Ten years old, alone and unseen, but visible. A boat shows up in the horison and I start screaming and waving. The boat doesn't turn and I keep waving, yelling «Hey! Over here! I'm here!». But they don't see me. They sail on, while I keep waving, and disappears in the sunset.

I think about my mother, picture her pretty, blue eyes that always reminded me of a fountain where fish would swim or a clear sky where eagles would fly, her short and waving blonde hair that never seemed to stop shining like gold and of course her beautiful, wide smile, pink small lips, flashing white pearls. She reminded me of the women in the old movies, the ones that always made you smile, the real beauties, opposite to the women today with their fake beauty. My mother was my angel, wings spread, white dress waving in the wind and hands saying «come hold me».

Verden faller sammen. Kriger utbryter. Vi er svake, kan ikke vinne mer. Bomber slippes og vi har tapt. Nå må vi ta straffen. Vi må akseptere. Vi må være med på spillet, og bli igjen stående.

Panem er Nord-amerika delt inn i tolv distrikter med the Capitol som ledende hovedstad. Her er det the Capitol som er mektige og rike. Distriktene klarer såvidt å holde seg oppe. Sult og fortvilelse ligger i luften. 
Katniss Everdeen er en 17 år gammel jente som bor i Distrikt 12, distriktet for kullminer. Hun lever under umulige forhold med lite mat, hvilket gjør at hun må jakte ulovlig. Dette er risikabelt og kan drepe henne, men hun må passe på at både moren hennes, som fortsatt sliter etter døden til Katniss far, og lillesøsteren sin Prim har nok mat til å komme seg. 
De lever også i risikoen om å bli valgt til noe av det værste som kan skje med et barn i Panem. The hunger games er en årlig straff for distriktene der hvert distrikt må sende en gutt og ei jente fra alderen 12 til 18 år for å kjempe til døden i en arena. Hele spillet blir sendt på direktesendt tv over hele landet. 
Det er valgdagen og to skal velges til å kjempe som representanter for distrikt 12. Når Katniss sin 12 år gamle søster Prim blir valgt vet Katniss at hun ikke har noe annet valg en å melde seg frivillig til å ta hennes plass det øyeblikket Prim blir ropt opp. Selv med Prims kjemping imot går Katniss opp på scenen og hører navnet på gutten som blir valgt. Peeta Mellark. Bakerens sønn. 
Disse få valgene forandret Katniss. Hun må overleve. Romanser vokser. Hun må kjempe på både utsenet, kampteknikk og hvem som blir den siste som står. Hvem? Alt kan skje i spillene. Ingen er trygge. Det er drep eller bli drept.

Let the games begin. And may the odds be ever in your favor.

Denne boka fikk jeg anbefalt av noen venner i Texas. Jeg kjøpte boka og ble fanget fra første kapittel. Jeg endte opp med å sitte oppe hele natten og lese. Den var umulig å legge fra seg! All spenningen, romantikken og action gjorde at jeg begynte å tenke: Hva om dette blir fremtiden? Ikke vet jeg. 
Jeg kan love at hvis du liker spenning og fart vil denne boka fange deg slik som den gjorde med meg. Du kommer til å skvette og gråte til siste side. 
Hvordan forfatteren, Suzanne Collins, har beskrevet fremtiden er fantastisk bra, og jeg fikk følelsen av at jeg var med i the Games selv.

Dette er en sikker 10 av 10!

Som dere sikkert vet så leser jeg på engelsk. Den norske versionen heter Dødslekene.

Dette er en trilogi som inneholder disse tre bøker: The hunger games, Catching fire og Mockingjay.

Alle er oversatt til norsk, og de heter Dødslekene, Opp i flammer, og Fugl føniks.

It's not how the wind growls.

It's not how the flower grows.

It's not how the sun rises.

It's not how emptiness hurts.

It's simply just how your heart kan go missing.

You can loose it,

You can have it taken away,

You can have it broken,

You can break it,

It can just dissapear.

Then you'll have this empty space in your chest.

Where the wind never growls,

The flower never grows,

The sun never rises,

But the emptiness hurts like fire,

And burns you until an arrow gives you the death call.

Jeg har begynt å skrive en serie av dikt som fanfic til The hunger games. Den heter "The silent grief poem collection". Jeg kommer mest sansynlighvis til å poste alle her og på denne siden: http://www.hungergamestrilogy.com/phpbb3/viewtopic.php?f=9&t=6877

Dette er det nyeste diktet. Det er litt likt det forrige, men jeg skal begynne å variere mer med diktene.

The bird

Deciding weather

Weather or not

To satisfy an empty body

With the dirty ground

A yellow flower

Will never fall

Will never surrender

Die

Die trying

Die with your dead friends

But never give up

'Cause the sound of a little bird

Will awake you

Will strenghten you

And make you less dead than before

A game

An enemy

One victor

Too many deaths

Ashes to the ground

An arrow to the heart

Never fast enough

Never fast enough

Not satisfying to die

The coin drops

The flower dies

The earth shakes

To the sound of your scream

My heart breaks silently

But my feet keep moving

The blood keeps pouring

And the arrows keep flying

***

Dette er et dikt jeg skrev til The hunger games. All tilbakemelding er akseptert, bare ikke vær for slemme.

Det kan også finnes her: http://www.hungergamestrilogy.com/phpbb3/viewtopic.php?f=9&t=6877

Dette er en trist liten sang fra The hunger games kalt Rue's lullaby som jeg fant en pen melodi til. Jeg vil ikke røpe hvor den ble sunget, men den var til en av de tolv år gamle deltakerne av The hunger games Rue. Jeg syntes at denne melodien passer perfekt!

Sangteksten står under. Enjoy! Mer sang og tekst lengre ned.

Deep in the meadow, under the willow
A bed of grass, a soft green pillow
Lay down your head, and close your eyes
And when they open, the sun will rise

Here it's safe, and here it's warm
Here the daisies guard you from every harm
Here your dreams are sweet
and tomorrow brings them true
Here is the place where I love you.

Deep in the meadow, hidden far away
A cloak of leaves, a moonbeam ray
Forget your woes and let your troubles lay
And when again it's morning, they'll wash away

Here it's safe, and here it's warm
Here the daisies guard you from every harm
Here your dreams are sweet
and tomorrow brings them true
Here is the place where I love you.

Here is the place where I love you.

*

Har nettopp lest ut den tredje boka i The hunger games trilogien som het Mockingay. Den var syykt bra! Anbefales på det fulleste! Den er fantastisk spennende, og kommer til å få øynene til å renne samtidig som du ikke kan legge fra deg boka.

I boka var det en sang som het The hanging tree, og jeg tenkte at jeg skulle vise den til dere. Den kan sees på som litt deprimerende, men med en dyp mening. Dette er ikke den ekte melodien, men den fineste jeg kunne finne.